Fra jordens ytterste ende …

Israel er det store underet i vår tid. Fra de fleste land og nasjoner har jødene vendt tilbake til det land Herren hadde gitt som deres arv til evig tid. Noen reiste dit med en brann og dyp lengsel i sitt hjerte. Andre ble nærmest tvunget til å reise. Men bak det hele stod Israels Gud som er historiens Gud. Store lidelsene har vært Israels folkets lodd i to tusen år. Mange av dem har spurt om Gud fullstendig hadde forkastet folket sitt. Men de som leste hva Guds ord hadde åpenbart for dem, så Guds trofasthet. Det han hadde advart mot skjedde. Når folket ble spredt omkring i landene, var det i overensstemmelse med det Gud hadde talt til dem om. «Herren skal spre deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre… Blant disse folkene skal du aldri ha ro. Der skal ingen hvile være for din fot... Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv.» 5 Mos 28:64-66.

Men til og med når de var langt borte fra Jerusalem og Israels land, hadde Gud talt til dem om at han ville samle dem igjen. «Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende». Ikke få tenkte slik når lidelsesveien ble tung. « Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg». Herren kjente til denne fortvilte situasjon og de tankene som fulgte det. Derfor gir han dem en mektig forsikring. «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg». Jes 49:14-15 Men selv om de var langt borte og gjenstand for forfølgelse, forkastelse, tortur og masseutryddelse, våket likevel Gud over sitt folk. Aldri vek han øyne fra dem. I sitt hjerte led han under den lidelsesveien de valgte og som han advarte mot. Men også nasjonene som Israels folk ble spredt blant, henger det mørke skygger. «Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme …» Apg 7:7 Noen trodde til og med at de gjorde Gud en tjeneste ved å pine og plage dette folk. Dommens tunge uværsskyer henger over dem.

I dag ser vi at Gud igjen viser miskunn mot sitt folk. Gjenreisingens tider har begynt, og vi ser Herrens fottrinn blant sitt folk. Han tar dem under sine vinger og beskytter dem og leger deres sår. Det var dette han så gjerne ville. Israels folk har konkrete løfter om Israels land og det er Herren som har åpnet døren for dem slik at de kan vende hjem. Vi gleder oss sammen med dem og velsigner det folk som Herren så gjerne vil velsigne. Samtidig viser det hans hjertelag og omsorgen hans en kjærlighet uten grenser for alle mennesker. Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Noen har forvillet seg bort fra Frelseren. Det kan ha mange årsaker. Men hans kjærlighet er oppsøkende. «Han går etter det han har mistet til han finner det!» Noen synes de har kommet for langt bort eller sunket for dypt. Men Israels folk er en anskuelsesundervisning. Om de er ved jordens ytterste grense, vil Israels Gud føre dem tilbake. Om et menneske er aldri så langt borte fra Gud, rekker Jesus Kristus frelserarmene sin mot dem og sier: Kom til meg! Matt 11:28